Hele tiden, frem til for to uker siden, har det gått fremover med skulderen. På trening fikk jeg da en smell i skulderen som resulterte i økte smerter og en fysioterapeut som sa at jeg ikke får trene hverken rehab eller thai på en stund. Da fikk visst motivasjonen seg en knekk også, og jeg har heller ikke løpt så mye som jeg burde.
Noen få dager etter smellen møtte jeg tilfeldig en venn jeg ikke har sett på en stund. Han lurte på hvordan det gikk med meg og med skulderen. Jeg fortalte ham at jeg hadde fått meg en liten smell, og at jeg deppet litt for dette. Hans svar til dette, sammen med et stort smil, var "Fatima, det får du ikke lov til". Jeg vet ikke om jeg var helt klar for å ta inn det akkurat da, men han har rett. Man bør ikke bli for lenge i en slik "state of mind". Hvordan man har det er mye styrt av hvordan man tenker, klarer man å snu litt på det og ikke la seg selv bli værende i et negativt tankemønster ser man hvor lett det forandrer seg.
Ok, jeg har ikke fått trent så mye som, eller det som jeg ønsker, men det er ikke noe krise det. Ok, skulderen har blitt satt noen uker tilbake, men det er ikke krise det heller. Det tar den tiden det tar og da vil jeg komme sterkere tilbake. Allerede er skulderen i bedring igjen og jeg har fått konstatert hos fysioterapeuten at det nok ikke var noe "ødelagt" der inne. Jeg får trene rehab igjen og så smått thaiboksing.
Og jeg har fått gjort andre hyggelige ting, slik som:
Jobbet med et spennende nytt prosjekt
 |
Spist julemiddag med hyggelige kollegaer
Feiret lille-snupp sin 16 års dag
Flettet supersnupp sitt hår (sammen med litt slarving) før nordiske mesterskapet
Og vært sammen med folk jeg er glad i
.jpg)
